SKREVET: 07.jan.2012 / KLOKKEN: 00:34


Jeg tror jeg kan snakke for alle utvekslingsstudenter når det gjelder frykten for å bli "glemt". Og hvis jeg ikke kan snakke for alle, kan jeg iallefall snakke for megselv. Det er en utrolig ekkel følelse på mange nivåer. Du sitter her på den andre siden av jordkloden og lever i en helt annen tidssone, med helt nye rutiner, helt nye mennesker og helt nytt liv. For det meste har du the time of your life og stortrives til de grader. Du nyter livets glade dager og har ikke en eneste bekymring i verden. Eller jo, du har én: kommer de til å glemme meg? Og etter fulgt av denne tanken kommer disse: tenker de i det hele tatt på meg lenger? kommer ting til å være det samme når jeg kommer hjem? vil gutten jeg liker slutte å like meg fordi jeg er borte? 

Alle disse tankene du sitter og tenker er skremmende. For det er jo faktisk en realitet at de som betydde alt for deg når du dro, faktisk ikke bryr seg om deg lenger når du kommer hjem. Avstanden og tiden var for stor, dere klarer ikke lenger ha de morsomme samtalene dere pleide å ha, og minnene har rett og slett kun blitt til.. minner. Minner om ett vennskap som en gang betydde så mye, og nå ikke betyr noe lenger. Det er skummelt og tenke på, og ikke minst hardt.

Så er det den andre siden av historien. Når vi kommer tilbake, vil alle mine nye venner og mitt nye hjem, glemme meg? Vil jeg bare bli puttet i glemmeboken sekundet jeg er tilbake i Norge? Eller vil jeg være en av de utvekslingsstudentene de husker helt til den siste freshman'en på skolen graduates? Betydde jeg egentlig noe for de der nede? Vil de huske meg, savne meg, besøke meg, ville at jeg skal besøke dem? 

Det er så mange tanker som flyr gjennom hodet mitt. Og jeg kan innrømme at jeg har sittet og overanalysert alt for mange ting når jeg har ligget her i sengen alene på kvelden 100 000 mil borte fra mine beste venner og familie. Men så rister jeg på hodet og trekker på smilebåndet og tenker: herregud så heldig jeg er! Jeg får oppleve ting andre mennesker kun drømmer om. Jeg har møtt noen av de mest fantastiske menneskene dere kan tenke dere, fått meg venner fra alle steder i verden og jeg har vært så heldig at jeg har fått meg et ekstra hjem.

For sannheten er at jeg dro fra Norge med ett hjem, og jeg kommer til å dra hjem med to. Thats not being lucky, thats being blessed.

Kategori: Blogg Skrevet:07.jan.2012, 00:34



Kommentarer

Lotte

07.jan.2012, kl.00:41


godt skrevet Tonje! Og skjønner godt hva du mener, har tenkt tanken selv. Jeg skal på utveksling til spania neste år

07.jan.2012, kl.00:54


Fyfaen, WORD! Akkurat samme jeg tenker det... på alle punkter.

07.jan.2012, kl.07:44


Kjempebra skrevet! Tenker akkurat det samme, jeg også.


Legg igjen en hilsen


Navn:

E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette er et gratisdesign laget av http://meeretea.blogg.no





hits